anakronistisk

i oppgangen der jeg bor henger det et oppslag, det er den tiden av året igjen hvor borettslagets småbarnsforeldre børster støv av skjøteledningene sine og gjør seg klare til å tenne grana i bakgården og stjernene i øynene til alle de små. det skal snø, det skal brygges gløgg, og på sitt sykliske vis skal tiden fortsette å skli fremover med de eksakte bevegelsene til noe som går i motsatt retning. et grønt juletre fra vaktmesterens clip art-galleri. en dato oppdatert til å stemme med årets første adventssøndag. og mens jeg går opp trappene tenker jeg at det ikke bare er word-dokumenter det finnes hendige maler for. hver dag står jeg opp og forandrer et eller annet inne i meg selv slik at det til enhver tid skal stemme med den gjeldende datoen. men fonten ser stadig like utdatert ut, og den dustete illustrasjonen, den er det jo allerede lenge siden man fant opp nye og langt mer sofistikerte varianter av.

This is how it sounds now

Ting er ikke slik de pleide å være. Det er kanskje ikke noen stor nyhet, det er kanskje ikke noen ting i det hele tatt. Bortsett fra en følelse. En følelse som iblant slår inn når jeg setter meg ned for å skrive og treffer på denne erkjennelsen, av at jeg ikke kan skrive før jeg har definert helt på nytt for meg selv hva det å skrive egentlig vil si. For meg. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skriver lenger. Det høres ikke særlig intelligent ut å si dette, men det siste året har jeg faktisk vært så opptatt av å gi ut bøker at jeg ikke har fått skrevet noe som helst. Jeg husker ikke sist jeg skrev noe jeg virkelig kjente. Vet bare at ting var annerledes da, at det allerede finnes mye, mye i verden som ingen visste noe om den gang, og at de måtene jeg satte sammen setninger på på den tiden, ikke nødvendigvis er de samme som jeg ville gjort det på nå.

2003. Blur gir ut albumet Think Thank – fremdeles deres siste, og det første etter at gitaristen Graham Coxon sluttet i bandet – og Damon Albarn sier dette til musikkmagasinet Under The Radar: «it’s the most depressing thing, I think in the world, if you try and recreate the past and fail. So it’s best just to sort of really have an attiture of, ‘Well, this is how it sounds now, so let’s really get involved in how it sounds now and feel comfortable with that’». Og av og til føler jeg det litt sånn, at en eller annen alkoholisert dritt av en gitarist har pakket sammen stæsjet sitt rett foran nesa mi og bare forlatt meg stående her, og at jeg aldri helt har greit å stable på beina en ny kreativ kurs etter det. Det er en av de forskjellene på å være forfatter og ikke-forfatter som jeg aldri var helt forberedt på, tipper jeg: Det å skrive bøker er i langt større grad enn jeg trodde et opprydningsarbeid. Jeg har blitt min egen mor for 20 år siden, jeg går rundt etter meg selv og plukker opp klær og knytter sammen søppelposer og det finnes ingen lenger som roter her omkring.

Jeg setter meg for å skrive og tenker: Det er så uutholdelig ryddig.

Litteratur er, i likhet med ganske mange andre fine ting, resultater av en hel rekke med uforklarlige menneskelige prosesser som alle har det til felles at de krever en viss form for energi til å begynne med. Litteratur er en idrett som krever disiplin til å fortsette å trene selv om man noen ganger aldri ser ut til å merke fremgang. Litteratur er en vitenskap som krever presisjon, etterrettelighet og våkenhet. Litteratur er en sykdom man er nødt til å leve med. Litteratur er musikk som kan spole tilbake tiden og få det til å spire i ørkenen og regne på månen. Men den krever energi. Og oftere enn før (kanskje det er alderen, været), merker jeg at jeg ikke begriper hvor jeg skal få hentet denne energien fra, så ofte blir jeg bare stående fast foran et ord som om det var et digert fjell jeg ikke lenger fant det anstrengelsen verdt å slite seg opp over toppen på. Dude, jeg går heller hjem, liksom. Ser om det er noe Family Guy på tv.

Ting er ikke helt slik de pleide å være. Det handler om å forsone seg med dette – at selv om verden, slik vi kjenner den, er tuftet på sirkulære strukturer og rytmiske gjentakelser, er hver og en av oss dømt til å leve lineære liv, der ingenting noen sinne vil komme tilbake. Det blir sommer igjen, år etter år, men aldri på samme måte, alltid med et helt nytt spenn av følelser. Eller følelser som med ett virker utdaterte, som gammel software. Utløpt. Du står der i vinduet og ser himmelen klarne, og kjenner at de tingene som var viktige en gang, ikke er viktige lenger, eller at de er viktige på en annen måte nå; en sentimental måte som gjør deg slapp og sippete og får deg til å føle deg steingammel.

Det er tøft å bli eldre når man har knyttet så mye av selvfølelsen sin opp mot nettopp det å ikke være gammel. Når så mye av det man har skrevet har handlet om å fange inn det unge i språket, for på den måten å forsøke å konservere noe av det unge i seg. Det er tøft når man blir eldre og forstår at det unge kanskje ikke i det hele tatt var en så stor kvalitet som det man hadde trodd, verken i skriften eller i noe annet. Man forstår at den eneste måten man kan komme seg videre herfra på, er ved å grave dypt i seg selv etter nye motivasjoner. Finne et drivstoff for de nye tider. Og da er det kanskje best bare å gi slipp. Å sette seg ned med helt blanke ark og begynne å stake ut en retning på nytt. Skrive noen setninger som ikke ligner på noe av det du har skrevet før. Men bare skrive dem likevel.

This is how it sounds now. Forsone seg med det. Og aldri miste troen på at man besitter evnen til å skape noen ting av ingenting, eller at man klarer det alene, som den man er, akkurat nå.

Celina

Det er ca hundre grader i Oslo og jeg står inne på Bunnpris, i kø ved siden av avisstativet som står og peser frem at Celina Midelfart har funnet lykken, noe VG bl.a. dokumenterer med at den godeste har fått en ring til 1, 5 millioner kroner, og jeg kommer frem til kassen og kjøper min guava, mango & goji-smoothie til 15 kroner og tenker at det åpenbart finnes veldig ulike oppfatninger av hva lykke er, og at jeg akkurat nå har mest tro på min.

Eg er ikkje sånn

Vi møtest for å snakke ut, du og eg, på ein kafé på Grønland som ikkje finst lenger. Det går bra i noen månader. Så går det ikkje lenger. Eg ser deg ikkje igjen før eitt år seinare, frå trikken ein tidlig morgon du er på veg bortover fortauet med eit pappbeger frå 7-Eleven. Det er kaldt, mørkt, litt julepynt heng enno igjen i enkelte butikkvindu. Du blir borte igjen. Noen veker seinare finn eg tilfeldigvis ein mail frå deg da eg søker gjennom arkivet etter eit notat innehaldande ordet «engangslinser». Eg googlar deg og finn ut at du, heilt uventa, har fått publisert ein tekst i ein antologi. Tre dagar seinare er eg på biblioteket og låner den, men da eg kjem heim, forstår eg at det ikkje er du som har skrive teksten, bare ein annan som heiter det same som deg. Likevel er det som om eg kjenner meg igjen i den korte novella. Så lar eg boka ligge, glømmer den. Det blir varmare ute, og eg begynner å få purrebrev frå biblioteket. Dei hopar seg opp. Eg kvir meg for å gå og levere tilbake boka no, tenker på bibliotekaren som sitt bak skranken og at ho vil komme til å sjå på meg som ein som aldri leverer tilbake  ting, ein som bare tenker på seg sjølv heile tida, og eg er ikkje sånn, tenker eg. Eg er ikkje sånn.

skyene i mai

blant ting man glemmer, mer eller mindre bevisst, er hvordan skyene kommer sigende, tunge og massive, som vogntog krasjende inn i hverandre, sjåfører som på hver sin kant står på bremsene mens gummidekkene bare sklir over isen, ustoppelige, langsomt og uunngåelig, drønnet når flere tusen tonn stål og aluminium braker inn i hverandre, flyter ut over himmelen som tjukk, ugjennomtrengelig maling – man glemmer at skyene i mai er tyngre enn noe annet, dystrere og mørkere, som om det fantes i genene, nedarvet fra tidligere versjoner av meg selv, dette at skyggene som strekker seg over byen er iskalde, dødelige, at mai, eksamensmåneden, er dommens måned, fortapelsens måned, og at man i årene etter siste eksamen likevel fortsetter å kjenne det sånn i ryggmargen, i nervene, bare at det nå ikke lenger finnes noe endelig punktum, noe før og etter, og at det derfor bare fortsetter, retningsløst og absolutt, uten begynnelse, uten slutt, uten at det finnes noe man kan gjøre for å få det til å forsvinne.

Noe som gjør at man aldri vil glemme

Man føler seg konfrontert med hvordan minner fungerer noen ganger, og da det neongrønne maigresset tones ned av kveldsmørket, slik at det får noe mykt og stofflig over seg, stopper jeg plutselig opp. Blir stående. Over knivskarpe, svarte silhuetter av trær og bygårder glir månen frem, som en knudrete vasketablett fanget nedenfra idet den er på vei til å synke ned gjennom vannet, brusende, i ferd med å gå i oppløsning – og gatelyktene blusser opp mellom bladene på trærne, som saftige, elektriske frukter mellom greinene: Alt dette som tatt rett ut av de bildene jeg noen ganger pleier å glane lengselsfullt på, på kvelder i helt andre årstider enn denne. Følelsen, idet jeg kjenner hvordan vinden dulter inn i meg fra flere kanter, som en glad og sjanglende ungdom, av at dette er en kveld hvor noe viktig kunne skje, noe som gjør at man senere aldri vil glemme, følelsen av at det ikke er så mye som skiller akkurat denne kvelden fra de få andre kveldene som har brent seg fast for alltid. Men likevel vet jeg at alt dette er forgjengelig nå, og idet jeg går videre: Vissheten om at også dette kommer til å bli en kveld som renner bort og forsvinner inn i noe annet, et hull, en tomhet, noe som en dag kanskje vil materialisere seg som et savn, et sug mot alle de mulighetene man fornemmet en gang, som et snev av varme i luften rundt et gatehjørne, et skjær av hvitt på den mørke himmelen, men som bare forsvant, likevel, lenge før man engang rakk å forstå hva det var.

Diffuse glow

Jeg sitter inne på Sanner Grill, på en av de høye, ustø stolene, og ser meg selv i speilet under tv-en i taket der en eller annen bollywoodvariant av MTV alltid går og går. Og jeg tenker at det er sånn det er, hele tiden og uopphørlig, at du ser deg selv, reflektert i ting og i klær og i folk du møter, og selv om det er en helt nøyaktig avstøpning av den du til enhver tid er, så ligger det også spor av hele livet ditt der, og du kan se dem alle, i de små detaljene, hvis du bare studerer dem nøye nok, som en kunststudent.

En av de tingene man gjør, til slutt, etter utallige runder med håpløst begrunnede utsettelser: Vinterklærne hektes ned, pakkes sammen og stues bort, samtidig som sommerklærne hentes opp, de fire etasjene som dermed på et litt sært vis kanskje kunne tjene som arkitektoniske illustrasjoner på årstidene i mellom; våren og høsten – slik at det i løpet av alle trappetrinnene opp igjen nesten blir sommer, idet jeg peser inn på rommet og slipper et lass av kjellerluktende t-skjorter og kortbukser ned på senga. Phew. Og de klesplaggene man, våryr og halvt dopet på pollenmedisin, kaster på seg og senere, på vei ned gaten, plutselig kommer på at man har hatt i årevis, og nå enda et halvt år lenger; man tenker at det er klær som har en historie, man tenker på hvilket fundamentalt annet menneske man var da man kjøpte disse, en sommer på Karl Johan i 2002, kanskje, hvilke sanger man gikk og sang på da, hvilke jenter det var man tenkte på, sånne ting, man tenker på hvilke fremmede hus og leiligheter disse klærne har vært med deg inn i, hvilke knagger man har hengt dem på, hvilke gulv de har ligget slengt på; man går langs gaten med noen klær man ikke bare har på seg, men som også er en del av seg. Og tenker: Jeg liker sånne klær. Jeg liker dem bedre jo eldre de blir. Og at det er en fin ting med mennesket, det at man på et punkt liksom stopper opp; man slutter ikke å bli eldre, men man slutter å vokse. Og klærne begynner å bli med deg.

Tre russ er på vei bortover mot Kiellands plass idet jeg kommer ut foran Ringnes Park med en isoporinnpakket hamburgertallerken i hendene, og det er et eller annet mykt, kremet over lyset en tidlig kveld i slutten av april, noe diffuse glow-aktig, som kanskje gjør meg stemt til å trekke litt forhastede konklusjoner, men jeg tenker, i det jeg står der, at dette er bra. Og når det blir grønt, og jeg tøfler de uknytta adidas-skoene over den støvete asfalten: Dette er bra. Dette er fint. Og idet jeg henger fra meg jakken og går inn for å se fotballkampen på tv, vet jeg at dette er følelser som vil feste seg i stoffet, på et eller annet vis, at de vil vokse inn i klærne på en sånn måte at når jeg ett år fra i dag – hvor enn jeg er da – igjen henter jakken ut fra vinterdvalen, så vil jeg tenke på dette; så vil jeg gå ned langs en gate i solskinnet og tenke på akkurat dette.

Grønnere

Spotify må være det nærmeste noen har kommet å finne opp en tidsmaskin. Utenfor vinduet skjer alt i helt nøyaktig real-time. Og det fine er når man blander disse dimensjonene med hverandre, står i vinduet og ser ut på det som skal bli våren 2009 mens alle de andre vårene flyter rundt bak ryggen din, som om våren hopet seg opp lag på lag, som om våren var en vegg som hele tiden fikk et nytt strøk maling, grønnere og grønnere.

Lagerdager

Tiden går. Eller tiden står stille og jeg går. Jeg er ikke helt sikker. Det blir grønt og jeg krysser over mot Birkelunden akkurat samtidig med at en lang hale av bittesmå barnehagebarn ryr ut av trikken. Og selv de som jobber på barnehagen, som kvalifiserer som ekstremt voksne i denne sammenhengen, er yngre enn meg. Jeg tror det skal ta en stund ennå før jeg venner meg til den tanken.

Oslo, Norge, en vanlig dag i et helt vanlig år. Du kan ta heisen 21 etasjer opp, bestille en øl og få en liten skål med peanøtter med på kjøpet, finne deg et vindusbord og se ut. Du har gjort det? Fint. Da tar vi det derfra. Tiden, altså. Og Oslo. Og deg, ditt speilbilde, der du svever gjennomsiktig over alt sammen: Hva skal man si? Eller skal vi si som Dylan heller: How does it feel? To be without a home? Like a complete unknown?

Det ligger noe grått og ubestemmelig over byen i dag, jeg er sikker på at det må finnes flere årstider enn disse fire vi vet om, jeg er sikker på at dette verken er vår eller vinter. Det føles mer som den der pausen midt i mellom, der man rigger om og bytter til nye kulisser. Det er disse lageraktige dagene der man egentlig føler at man bare er i veien. Som om man er inne i garderoben til naturen mens den driver og sminker seg. Bare står der og nyser i en sky av pudder.

Så, det føles litt sånn.
Hvis du skjønner.

Og Oslo sett ovenfra er også et kart, også en biografi. Noen ganger skulle jeg ønske det bodde en tekniker oppi hodet mitt som kunne klipt sammen en liten kavalkade over de tre årene mine her, laget en sånn fin slutten-av-siste-episode-snutt som kunne vært tonsatt av en eller annen fin låt, jeg vet ikke hva det skulle være, kanskje noe av Sufjan Stevens. For det er så lett, av og til, å glemme det. Glemme hvor fint det har vært. Glemme at vi i blant var en strålende kombinasjon, Oslo og jeg.

Jeg kunne hengt post-it-lapper på vinduene, dekket til utsikten over Oslo med små, gylne memos: En ved Slottsparken, en ved bygningen der Spasibar en gang var. En ved Blitz og en ved Det Norske Teatret. En ved stakkars Domus Nova og en ved en bokhandel som ikke finnes lenger i en gate som har skiftet navn til noe annet. Og om jeg reiser meg kan jeg se lenger, opp mot Majorstua eller bortover til Ekeberg. Jeg er sikker på at det ville blitt en fantastisk fin snutt ut av alt dette, og jeg tror den ville passet ganske fint akkurat her, nå. Slutten av siste episode. Begynnelsen.

Sveits

Jeg våkner og tenker at det er skjærtorsdag i dag. Og at det er noe spesielt ved slike dager som har navn, uten at jeg egentlig vet hva.

Igjen er det strålende sol utenfor, og fjellene er så flotte at jeg i ren refleks blir beskjeden på eget lands vegne og tenker at dette er som å være i Sveits. Men, naturligvis, det er dette som er å være i Norge. Noen ganger når man er for lenge i Oslo glemmer man hvordan det er å være i Norge.

Smeltevannet peprer presenningen på verandaen som en gal pistol.
Sola som hamler opp med skyene, som en superhelt, ustoppelig.