blant ting man glemmer, mer eller mindre bevisst, er hvordan skyene kommer sigende, tunge og massive, som vogntog krasjende inn i hverandre, sjåfører som på hver sin kant står på bremsene mens gummidekkene bare sklir over isen, ustoppelige, langsomt og uunngåelig, drønnet når flere tusen tonn stål og aluminium braker inn i hverandre, flyter ut over himmelen som tjukk, ugjennomtrengelig maling – man glemmer at skyene i mai er tyngre enn noe annet, dystrere og mørkere, som om det fantes i genene, nedarvet fra tidligere versjoner av meg selv, dette at skyggene som strekker seg over byen er iskalde, dødelige, at mai, eksamensmåneden, er dommens måned, fortapelsens måned, og at man i årene etter siste eksamen likevel fortsetter å kjenne det sånn i ryggmargen, i nervene, bare at det nå ikke lenger finnes noe endelig punktum, noe før og etter, og at det derfor bare fortsetter, retningsløst og absolutt, uten begynnelse, uten slutt, uten at det finnes noe man kan gjøre for å få det til å forsvinne.
